Alle de tøffe FPerne dro til fjells for å bo i snøhule! Les hvordan det gikk i denne loggen, som er skrevet av Louise i 1. Fjøsanger.
Imponerende nok klarte alle 16 barskinger å dukke opp på Nesttun til avtalt tid og sted på lørdagen. Bussturen inn i snehullet Myrkdalen tok i overkant av 2 timer, og vi benyttet tiden blant annet til å konstatere at vi egentlig ikke hadde så mye praktisk erfaring med snehuler som vi gjerne hadde villet skryte på oss… Endre delte kort og greit alle inn i 3 hulelag med de klingende navnene Alpha, Bravo og Charlie. De minst uerfarne ble huleguruer, eller huleboere ;-)
I Myrkdalen regnet det mer enn det snødde, men den korte avstanden fra vei til snøfonn hjalp kanskje litt på moralen, hva vet jeg?:) Men uansett, da alle hadde fått satt fra seg sekkene var det bare å finne frem spaden og begynne å grave.
Utpå dagen ble vi alle distrahert av et sneskred som gikk på andre siden av elven (til bekymrede mødre el: det var langt fra oss!). Midt oppi skredet oppdaget vi etter hvert et rensdyr som tydeligvis hadde skadet seg stygt. Etter mye strev klarte det å komme seg på bena, men to små skritt senere måtte det gi opp, og ble liggende. Vi kunne dessverre ingenting gjøre for å hjelpe det stakkars dyret, og det døde :-(
Senere oppdaget team Charlie at det vokste trær i huleområdet deres, og snøhulen ble prompte døpt «Jungelhulen». Christian Fredrik reddet dagen med en medbragt sag – problemet var bare at denne først var ansett som noe av det man minst ville trenge på en snehuletur, og derfor var pakket nederst. Så feil kan man ta…
Etter 5-6 timer ble det innvilget offisiell pause i gravingen og vi spiste middag. Så mer graving og frediggjøring av hulene. Samtlige var nå blitt kliss klass våte gjennom både regntøy og fotposer og så frem til en (forhåpentligvis) tørr sovepose og rolig natt. Før alle gikk under jorden (bokstavelig talt) var det imidlertid klart for en forsinket dessert. Denne ble spist stående inne i 18.Bergen sin lavvo, der det var trangt om plassen og kamp om sjokoladepuddingen. Ingrid fikk ved en feil dagens desidert største porsjon og var lykkelig.. ;P
De fleste opplevde å være tørr og varm da de la seg og tilsvarende tørr og varm da de våknet – kanskje med unntak av Janey – og taket i hulene var til stor glede ikke seget i det hele tatt.
Søndag ble det en rolig start, pakking og en planlagt tur innover dalen… Mesteparten av folkene nøyde seg med en fottur oppover den biltomme veien, mens noen få heltmodige mennesker hadde tenkt seg av gårde på ski. Den helt store skituren ble det jo ikke, for Endre insisterte på å bruke Louise sitt fjelltelt som kite, og sånn ble det. Sånn i starten gikk ikke dette så veldig bra, men da Alex og Louise hadde demonstrert hvordan det skulle gjøres, fikk også Endre og Ingrid sving på det. Det eneste problemet med en kite er at den bare funker medvinds…(!) Dermed ble det motvind tilbake igjen der en for tidlig bussjåfør ventet på oss.
Takk for turen til alle – håper vi hadde det gøy, og at prosjektet en gang kanskje kan gjentas!
